Oslo Skyline

Jeg og Elise har bodd i Oslo en uke nå. Fra søndag til søndag. Hverdagen har vært fylt til ytterste rand av uvurderelige inntrykk og minner jeg sannsynligvis aldri vil klare å riste av meg. Liten overdrivelse, ja, ok.

Jeg har hatt besøk av Runa, Linn, Guro, Catalina og Henrik(:D:D:D:D:D:D:D), fordi de har jobbet som frivillige på Øya. Jeg ble også spurt, men takket høflig nei grunnet lav arbeidsmoral. Vi har allikevel fått gjort noe sammen, som da vi oppførte oss som de bøndene vi er, og tok bilde av hverandre sammen med gardevaktene. Neste gang skal vi leke “Hvem får gardevakten til å le først?”(dette er sikkert ikke det spor morsomt for folk som er det minste urbanisert).

Også i kveld, da. Jeg så Inception, filmen alle snakker om. Jeg går litt motstrøms, men ikke helt, vil heller si at jeg står stille i forhold til den jevne mening, for jeg syns at idéen var fantastisk og orginal, men at gjennomførelsen ikke var mer en helt okå. Tenkte som så at drømming er et komplekst og utrolig spennende tema som manusforfatterne kunne gjort så mye mer ut av. Istedenfor å gjøre den til en intelligent perle, ble det kun en spennende actionfilm med noen morsomme poeng angående drømming. Filmens potensiale ble regelrett misbrukt. Dessuten luktet det småråttent av sluttpoenget.

MEN HEI SÅ BLIDGJØR JEG DERE IGJEN OG SIER AT JEG VAR PÅ KRÅKESØLV OG CASIOKIDS PÅ ØYA OG AT DET VAR KJEMPEBRRRRA.

Uans(v)ett. Per definisjon begynner jeg på skolen i morgen. Jeg skal på et såkalt informasjonsmøte for nye lingvistikkstudenter. Jeg får sikkert møte professorene mine, og desto viktigere, en type menneske jeg aldri har møtt før: mennesker som kan tenke seg å studere lingvistikk.

Far out. Cheerio.