Om navnet Elise står dette skrevet i Ingvar Ambjørnsens roman Elsk meg i morgen. Jeg håper min romkamerat Elise finner dette morsomt.
Utdrag 1:
Elise! ELISE! TIL ELISE! Var det mulig å forestille seg et vakrere kvinnenavn i denne elendige verdenen? Ordet gled bløtt og varmt over leppene. Ja, selv når det ikke ble uttalt høyt, men bare gikk sin stille gang som tenkt tanke der inne i hjernens katedral, strålte dette navnet i en myk og dyp feminitet. Det hvilte noe rent og ubesudlet over denne bokstavkoden, disse fem bokstavene som fant hverandre i harmonisk samklang. Jeg gikk gatelangs og hvisket navnet for meg selv som et hellig mantra; det gjorde meg godt, smurte spente nervetråder og dempet kvalmen hver gang dette spøkelset fra fortiden nærmet seg. Elise, sa jeg i mørket etter jeg hadde lagt meg om kvelden. Lille Elise! Elise i den stadig høyere vårhimmelen, i lyset som falt mot asfalt og brolegning, i smeltevannet som sildret og rant i byens rennestener. Elise overalt! Elise i et barns forventningsfulle blikk foran godterihyllene i tobakksbutikken på hjørnet. Elise i ungpikenes latter ute i gatene. Uskyldig. Rent. Ja, nærmest hellig, tenkte jeg. Som Maria, Guds mor. Var det mulig å forestille seg at en kvinne ved navn Elise noen gang ville kunne tre frem som en stjerne på pornoidustriens grumsete himmel? Nei, det var utenkelig. Bitten? Ja. Lucie, Rose, Lill og Synnøve, likeså. Men Elise? Aldri i verden. I selve navnet hvilte en garanti, et vern mot de mørke kreftene som til enhver tid kvernet i verden.
Utdrag 2:
Jeg småløp hjemover, mens jeg forbannet dette navnet. Elise. Det lå noe fordekt i denne bokstavkoden, kom jeg til. Ordet utsrålte faktisk en falsk uskyldighet. Overfladisk betraktet var det nok både melodiøst og vakkert. Jeg hadde rett i at et slikt navn neppe kunne forbindes med prostitusjon og narkomani. Det var ikke der problemet lå. Men, og det forsto jeg nå – hva trofasthet og pliktoppfyllelse angikk, stilte saken seg noe annerledes. Det var ikke noen ryggrad i henne. Hun var av det slaget som hadde lett for å gi seg hen til gud og hvermann. Jeg ville ikke ha blitt lykkelig med henne. Hun ville ikke ha tatt meg på alvor. Ikke fordi hun ikke ville, men fordi hun simpelthen ikke kunne. Hele sitt liv hadde hun hørt dette stadige gjentatte “Elise” blitt hvisket rundt seg til alle tider og i alle sammenhenger. Dette sommerfugl-flagrende navnet som ikke krevde noe av henne, som ikke manet til verken ansvar eller måtehold. Det gjør noe med en når man går rundt og heter Elise i år etter år. Man lærer seg å ta for lett på ting.
